Høymole – ringlende spir
De fleste tenker ikke så mye over høymolen, tross dens høyde. Men har man først stiftet bekjentskap med planten, vet man at den er seig å bli kvitt.
Blad og stengel
De nedre bladene på stengelen er bredt ovale, de øvre smalt lansettformet og krusete, men ikke så kruset som hos krushøymole, en nær slektning den kan forveksles med. Bladene vokser i rosett ved basis. Stengelen er sterk, delvis rødlig og opprett. Den kan bli mellom 40 og 130 cm høy.
Blomster og frø
Blomstene, for det meste tvekjønna, sitter i tette kranser i bladhjørnene oppover stengelen. De danner tette, inn til 50 cm høye topper som blomstrer i juni–august. Frøene modner raskt og omdanner de grønne toppene til kraftige, brune spir. Én høymolplante danner i gjennomsnitt 9000 frø. Frøene er spiredyktige i flere tiår og kan spire fra 6 centimeters dyp. I tillegg til frøformering spres høymol også ved hjelp av fra skudd fra rotbiter i jorda og med sideskudd fra etablerte planter.
Forekomst
Høymole forekommer i store deler av Europa, deler av Sentral-Asia og er innført til Nord-
Amerika. Planten vokser i hele landet, også til fjells, særlig der det er seterdrift. Planten liker næringsrik, sandholdig leirjord som er rik på organisk materiale. Høymole forekommer på avfallsplasser, skrotemark, i veikanter og langs hagegjerder, typisk der ingen slår eller luker.
Nytte
- Blad (unge og friske) og grønne frø kan brukes i små mengder i mat, for eksempel i stuing.
- Blad er rike på vitamin C.
- Roten er besk på smak, men rik på karbohydrat. Koking bedrer smaken.
- Kan også brukes i urtete.
Bekjemping
Den beste metoden mot høymole er å hindre plantene i å få frø seg, også utenfor eget gjerde. Luking gjøres best i «rotlausuka», som inntreffer rundt St. Hans. Når plantene strekker stengelen, har rota minst opplagsnæring og er forholdsvis enkel å få opp. Rett før eller rett etter sitter den hardt. Store rotbiter som står igjen vil skyte på nytt. Gjenta luking.